Norsk nasjonaldag og mangfold!

Et historisk tilbakeblikk fra 80- tallet forteller oss mye om den nye rasismens oppvekst i Norge. Innvandrerfiendtlige kvinner og menn som Vivi Krogh og Arne Myrdal sto i spissen for å spre rasistisk budskap til den norske befolkningen om innvandrere fra den såkalte tredje verden, og særlig muslimer allerede på 80-tallet.  Vivi Krogh ledet ”Organisasjon mot skadelig innvandring i Norge” fra 1978 og hadde flere åpne møter hvor hun distribuerte løpesedler med rasistisk innhold. Jeg har selv vært med å bekjempe mot Vivi Kroghs propaganda på 80-tallet og konfronterte henne i Sandvika i oktober 1980. Hun ble seinere dømt for brudd på Straffelovens § 135a, den såkalte Antidiskrimineringsparagrafen for sine uttalelser hvor hun mente blant annet at muslimene formerer seg ”eksplosjonsaktig og er tallrike som havets sand” og hun advarte det norske folk om at ”de (muslimer) kommer til å gjøre krav på norske rettigheter for etter Koranens bud er det ikke synd å stjele fra den hvite rase”.

Det faktum at mange barn med innvandrerbakgrunn som var født i Norge eller hadde kommet til landet sammen med sine foreldre, hadde begynt på norsk skole, at de også skulle være med i barnetog på 17. mai, var ikke en selvfølge på 80-tallet. Innvandrerfiendtlige krefter på høyre siden i politikken hadde i flere år kjempet mot utviklingen av Norge til å bli et mangfoldig flerkulturelt samfunn. Bombetruslene mot Sagene Skole i 1983 var et ekstremt uttrykk for å skremme barn med innvandrerbakgrunn mot å feire nasjonaldagen. Responsen fra antirasistisk bevegelse, media og politikere mot bombetruslene var stor og Gro Harlem Brundtland som var daværende statsminister, bestemte å gå i tog, hånd i hånd med mørke barn. Det ble en stor markering, med appeller og musikk på Spikersuppe/ Eidsvolls plass for å gjøre krav på nasjonaldagen og slik oppstod slagordet ”17. mai for alle - nei til rasismen”.
 
Det har skjedd mye i løpet av de siste førti årene. I dag har vi tredje og nesten fjerde generasjon av minoriteter i Norge, og det er veldig få som bestrider det faktumet at Norge er et flerkulturelt samfunn. Virkeligheten er slik at bare i Oslo er 27 % innbyggerne med minoritetsbakgrunn, og 54 % av minoritetsbefolkning har norsk statsborgerskap i følge Statistisk sentralbyrå. På skolene i Oslo er 75 % av minoritetselevene født i Norge og halvparten av barn og ungdom i Oslo har minoritetsbakgrunn enten gjennom egen innvandring eller gjennom deres foreldre.

Anders Behring Breivik tilhører krefter som lengter etter ”gamle dager” da Norge var rosa hvit og kulturelt homogen. Gjennom sine handlinger den 22. juli har han gitt et ekstremt uttrykk til en ideologi som pulserer hos mange i kjølvannet av integreringsdebatt. Rasistiske ytringer og muslimhets er ikke noe nytt i forkant av nasjonale markeringer, og heller ikke bombetrusler eller trusler for å drepe oss som kjemper mot diskriminering og rasismen. Men å gå fra trusler til å gjennomføre terrorhandlinger mot demokratiske institusjoner og angripe unge uskyldige mennesker som står for mangfold, er noe nytt i moderne norsk historie. Det er derfor viktig å slå ringen rundt 17. mai, og gjøre den til en inkluderende, mangfoldig nasjonaldag for alle landets innbyggere.

The second week of trial against Breivik is in process, and there are many questions about his ideological convictions. Racism, Islamophobia and the inferior position of women, are some of the ongoing themes in his “grand vision” of an ideal society. Somehow he is convinced that multiculturalism is dangerous for Norway, and he wants to reconstruct the nation as a monoculture white society. One can easily cast off this way of thinking by saying that multiculturalism, or diversity of cultural expressions, different religions and different ways of life is the reality of our contemporary society, and that it is impossible to go back to many hundred years in order to recreate the white male order. It is also obvious that the globalization has no place within such ideology. He's been characterized as living in his own fantasy world without much connection to the reality.

Unfortunately there are many extremists around the world who fantasize and dream about a world where their ideology rules. Terrorism is often a result of such extreme beliefs. These ideologies are often male dominated and women's place is always secondary to these men. In this newsletter we highlight some of the aspects of extremism and the women's position. We hope to come back to many more articles to illustrate the issue in depth.
If you want to contribute in our next newsletters on this issue you are most welcome.

I disse dager følger vi rettsaken mot Anders Behring Breivik. Hans grusomme gjerninger har blitt repetert i det uendelige i mediene. Mange diskuterer hans manifest og ytringer mot multikulturalisme, og for et etnisk homogent samfunn. Et annet tema som vi synes er viktig å trekke fram når det gjelder hans og andre ekstreme miljøers meninger, er deres syn på kvinnerollen. ”Livmorene til våre kvinner vil gi oss seier”. Sitatet er tatt fra Anders Behring Breiviks forklaring i retten den 17.april. Det slår meg at hans kvinnesyn blir tydelig i en slik setning. Kvinnene er skapt for å bære fram barn, i dette tilfellet norske etniske barn, for å bekjempe det store antallet barn født av minoritetsforeldre i Norge. Hans største redsel er at ”minoritetsbarn” blir så mange at de etniske norske barna blir i mindretall.

Mannens rolle som overhode og kontroll over kvinners reproduksjon er historie. Ekstremister i alle land er imot den nye ”rollen” de har fått,  som menn uten kontroll over sine kvinner. For Anders Behring Breivik er fraværet av en sterk mannsrolle og et mer likestilt samfunn selve essensen av et ødelagt samfunn. Han frykter at den hvite mannsrollen blir satt i skyggen av et åpnere samfunn. Dobbeltmoralen som han og andre høyreekstreme bruker mot muslimer, er at muslimer undertrykker sine kvinner, men samtidig er de høyreekstreme selv imot feminister og et likestilt liv mellom mann og kvinne. Fjordman som har vært en av Anders Behring Breiviks inspirasjonskilder ”raser mot muslimers kvinneundertrykking, for så å si at vestlige kvinner kan takke seg selv for å bli voldtatt av innvandrere siden de har fratatt mannen både evne og lyst til å forsvare dem” (Simonsen 2011).
  
Meningene til de to unge norske menn kan betraktes som et sammensurium av ideologier og en fornektelse av virkelighetens samfunn. Men de bør tas på alvor. Breiviks handlinger vil for alltid være en del av Norges historie, og Fjordman er blitt betegnet som en av de fremste ideologene i det høyreradikale anti-islamistiske miljøet i Europa av den antirasistiske organisasjonen ”Hope not hate” i England.  Hvor mange flere er det som deler deres syn?  Sannheten er at det ikke bare er høyreekstreme som har slike syn på kvinners rolle i samfunnet. De fleste ekstreme miljøer består av sinte, unge menn som føler at sin manndom er truet av et åpnere og mer likestilt samfunn.  Fellesnevneren i deres ideologier er å bevare det konservative synet på kvinnen. Disse mennene vil kontrollere sine kvinner. De mener at kvinner bør ha en sekundær rolle i samfunnet. Kvinner er til for å være fødemaskiner og for å bringe barn inn i kampen for deres ekstreme ideologier.
 
I et åpent og likestilt samfunn vinner ikke slike ideologier fram i systemet, men det er nok av unge menn som føler seg truet av sterke uavhengige kvinner. Det ser en fort i kommentatorfeltet på ulike sider på internett her i landet. Mange menn bruker internett og sosiale medier sterkt i å argumentere mot likestilling og kvinners mer fremtredende rolle. Kvinner er frie til å ta sine egne beslutninger, og det er det mange menn som ikke tåler, både i den ene og den andre ideologien. Ofte trenger en ikke å tro på en ideologi for å ha slike ekstreme meninger. Meningene eksisterer i hverdagslivet.  Det er ikke lett å bekjempe ekstreme ideologier utenfor vår landegrense. Vi kan snakke om det, snakke med kvinner som har opplevd og flyktet fra land med ekstreme islamister. Vi kan prøve å forstå og hjelpe de mot et nytt liv, fritt fra hat og forfølgelse.  Men det er her i vårt land at vi må bekjempe slike ideologier og ytringer som disse sinte, unge menn står for.  Vi må fortsette å jobbe for et mer likestilt samfunn, fritt for hatefulle ytringer om kjønn, rase eller bakgrunn. Vi kan ikke tillate at likestillingen og respekten som vi kjemper for hver dag, blir usynliggjort av hatefulle menn som føler at deres mannsrolle er truet.

Innlegg holdt av likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik på MiRA-senterets debattmøte om minoritetskvinner og likestilling, 6. mars 2012.

- om minoritetskvinners likestillingsutfordringer

Har minoritetskvinner ANDRE likestillingsutfordringer enn andre kvinner?  Jeg tror ikke det. Likestilling handler om det samme, uansett hvor man kommer fra, hva slags funksjonsevne man har, hvem du tror på eller hvem du forelsker deg i. Det handler om frihet, makt og likeverd.

Frihet til å ta egne valg og rett til at de anerkjennes og respekteres

Makt over seg selv og reell innflytelse i det samfunnet en lever i

Likeverd Ikke som likhet, men som lik verdi.

Dette er minoritetskvinners store likestillingsutfordringer. Og mine. Og samenes. Og sikhenes. Og de fleste andre minoriteter i Norge. Betyr det at man kan bruke en politikk og sikre alle de samme rettighetene og mulighetene?

Selvfølgelig gjør det ikke det. I hvert fall ikke hvis man ønsker å gi alle en reell sjanse. Og jeg tror det er en av de store svakhetene i norsk likestillingspolitikk i dag: Den tar ikke nok hensyn til at folk er forskjellige:

•  At vi har ulike forutsetninger
•  At vi møter ulike barrierer

En av de barrierene er at likestillingspolitikken vår ikke egentlig er laget for å passe alle kvinner. Den er laget for en bestemt type.

Jeg kaller henne mammamalen: Den etnisk norske middelklassekvinnen med høyere utdanning, fast jobb, 1,96 barn og barnehageplass.

Nesten alle våre likestillingspolitiske verktøy og ordninger er laget slik at de passer perfekt for henne. De handler om ting alle kvinner er opptatt av: Muligheten til å ha makt og innflytelse i sin egen hverdag, muligheten til å være økonomisk selvstendig, muligheten til å ta seg av sine barn. Og det er bra! Det som er problematisk er at vi har lagt det opp sånn at det er først når du er som henne at du får fullt utbytte av de ordningene som tilbys:

•  Du skal være innenfor arbeidslivet (men ikke hvilken som helst del av det)
•  Du skal føde barn (men ikke for mange, og helst ikke før du har fått en sikker fast jobb)

DA kaster vi rettigheter etter deg

• Foreldrepermisjon og foreldrepenger
• Velferdspermisjoner knyttet til syke barn
• Rettigheter knyttet til arbeidstid
• Rettigheter knyttet til likelønn
• Og nå sist: retten til barnehageplass fra barnet er ett år, slik at man kan komme seg fort tilbake på jobb

Gode tiltak, for all del. Kjempegode… for henne. Men passer de like godt for alle kvinner?

Hva med alle de som ikke jobber? Fordi de ikke kan, eller skal eller får lov? Hvilke rettigheter har de? Hvordan fungerer norsk likestillingspolitikk for dem?

• Mange kvinner med minoritetsbakgrunn står utenfor arbeidslivet.
• Det gjør også mange kvinner med nedsatt funksjonsevne.

Hvordan bidrar norsk likestillingspolitikk til å gi dem makt, frihet og likeverd?

Jeg vil påstå at den gjør det i all for liten grad. De som ikke passer inn i malen, faller gjennom.

Hvorfor er det blitt sånn? Fordi det ikke er tilfeldig hvem som har makt til å lage malen. Politikk har, til alle tider, speilet de som lager den. Og norsk likestillingspolitikk anno 2012 speiler de som har hatt makt og innflytelse de siste 2o årene.. og hvem er de? De er kvinner (og menn) som ligner mistenkelig på mammamalen. På samme måte som gutte på Eidsvoll i 1814 laget politikk som var skreddersydd for gutta på Eidsvoll.

Og slik jeg ser det, er det en av de store barrierene når det gjelder minoritetskvinner og likestilling: Minoritetskvinner har, i enda mindre grad enn andre kvinner, tilgang til de rommene der makt defineres og utøves. Jeg var nylig i Genève og snakket til FNs kvinnekomité om hvordan Norge overholder FNs kvinnekonvensjon om kvinners menneskerettigheter. Og en av de tingene jeg valgte å legge vekt på der, var nettopp denne mangelen på innflytelse.

Norsk likestillingspolitikk er ovenfra og ned. Stats- og byråkratidominert. Hvor mange minoritetskvinner er med på å definere hva som er viktige likestillingsutfordringer i dag? Hvor mange sterke stemmer har vi i debatten? Noen få. Flere av dem sitter her. Men ikke mange nok. Og når man ser på de økonomiske rammene kvinneorganisasjoner som MiRA-senteret har i dag, kan ikke det komme som noen stor overraskelse.

Sterke frivillige organisasjoner er en forutsetning for et likestillingsarbeid som går fremover og som er treffsikkert. Fordi det gir flere mulighet til å bli hørt, få innflytelse og påvirke den politikken som får betydning for livene deres.
Men hvis flere skal få makt og innflytelse, hjelper det ikke bare med penger. Det handler også om at noen må gi fra seg plass. Slippe andre til. Gi fra seg privilegier. Og denne noen, er sånne som meg. Majoriteten.

Det er vi som sitter med makten.

•  I politikken
•  I arbeidslivet
•  I kulturlivet
•  I politi- og domstolene
•  I mediene
• Og stort sett alle andre steder..

Og vi vil helst ha inn enda flere som ligner oss selv. En forskningsrapport slo nylig fast at sjansen for å bli innkalt til intervju er 25 prosent lavere for søkere med utenlandsk navn. Selv om de har like gode kvalifikasjoner.

Arbeidslivet trenger flere folk, sier NHO til stadighet. Det gjør de! De trenger alle som en av oss. Men vil de ha oss? Når festtalene og kvinnedagen er over, hverdagen kommet, og vi begynner å søke på jobber… vil de ha oss da?

• Hvis vi har et navn de ikke vet hvordan de skal uttale?
• Hvis vi har en utdannelse fra et universitet de aldri har hørt om?
• Hvis vi har en mage som har vokst såpass mye at babyen der inne begynner å bli vanskelig å skjule?

Vil de ha oss da? Eller vil de helst ha en hvit mann i dress? En Henrik, som studerte i Oslo og har en kone som tar seg av fødsler og permisjoner?

Det er en evig tilbakevendende debatt: Hvem ligger utfordringen hos? Når topputdannede Aisha ikke får jobb, for eksempel?

• Ligger den hos Aisha?
•  Ligger den hos Aishas undertrykkende foreldre?
•  Eller ligger den hos arbeidsgiver Petter Hansen og resten av den norske majoriteten? Som tror at Henrik er best fordi han ligner mest på dem selv?

Tja.
Hvis arbeidsgiver Hansen får bestemme, ligger den hos Aisha. Han har bare valgt den som er best personlig egnet. Og kjemi er viktig.
Hvis media får bestemme, ligger den ofte hos Aishas foreldre. Som ikke har snakket godt nok norsk, ikke sendt henne tidlig nok i barnehage eller som i skjul presser henne til å bruke hijab og lange skjørt.
Hvis noen spør Aisha (og det skjer ikke så ofte), vil hun nok vise oss en annen side av historien

•  Et norsk system, som avviser langt flere utenlandske utdanninger enn de godkjenner
•  Arbeidsgivere, som setter likhetstegn mellom utenlandsk navn og manglende norskkunnskaper
•  Etnisk norske som mener hijab er den største likestillingsutfordringen for kvinner som henne i dag.  Ja… i tillegg til tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, selvfølgelig

Stemmer det? Er dette de største likestillingsutfordringene for minoritetskvinner i dag? Jeg ser lite som tyder på det. For all del. Kjønnslemlestelse og tvangsekteskap er grusomme former for vold i nære relasjoner som må bekjempes på lik linje med voldtekt og annen vold. Og det å tvinge barn eller ektefelle til å gå med hijab er verken lovlig eller likestilt. Men er det de største utfordringene?

Eller er det de som er lettest å peke på, fordi vi da kan peke på noen andre enn oss selv?

Jeg er overbevist om at det er det siste. Og at denne “minofiseringen” av minoritetskvinners likestillingsutfordringer er en av de største barrierene for minoritetskvinners likestilling. Fordi den

• Gjør kampen for frihet fra vold og tvang, til et “innvandrerproblem”
• Fordi den usynliggjør de virkelige likestillingsutfordringene, kampen for frihet, makt og likeverd
• Og ikke minst.. fordi den fritar de som har det overordnede ansvaret  

For er det en ting jeg er sikker på, så er det dette: Minoritetskvinners største likestillingsutfordringer ligger ikke først og fremst innad i minoritetsmiljøene. De oppstår i kvinners møte med majoritetsmiljøet.

Og skal vi gi alle kvinner samme rettigheter og muligheter her i landet er det der vi må starte. Med de fire M’ene: mammamalen, mangel på innflytelse, majoriteten og minofiseringen.

Vi må tørre å se på oss selv, og måten vi gjør ting på. Først da vil vi få en likestillingspolitikk som tar minoritetskvinners likestillingsutfordringer på alvor, - og klarer å gjøre noe med dem.

Og en befolkning som klarer å se hverandres likeverd, også når man ikke ligner på hverandre.

CEDAW, FNs kvinnekomité, stilte mange konkrete spørsmål til norske myndigheter om minoritetskvinners situasjon under eksaminering av Norges 8. rapport til FN om oppfølgingen av forpliktelsene etter FNs kvinnediskrimineringskonvensjon i Genève. Det eneste konkrete Norge hadde å vise til var introduksjonsprogram for nyankommende innvandrere og tiltak som Ny sjanse. Når skal myndigheter ta minoritetskvinner på alvor?

Norge eksamineres av FN
MiRA- Senteret la på møtet med CEDAW frem flere viktige spørsmål relatert til minoritetskvinner og arbeidsliv. Vi informerte komiteen om at blant de 43 % av kvinnelige arbeidstakere i Norge som jobber deltid eller i vikariater er mange minoritetskvinner. Arbeidsledighetsstatistikken er også mye høyere for minoritetskvinner enn etnisk norske. Hvorav arbeidsledigheten generelt er på 2.2 %, er den for minoritetskvinner 7.6 %. I følge rapporten ”Diskrimineringens omfang og årsaker” fra Institutt for samfunnsforskning og FAFO som kom ut tidligere år, ble det påvist at en har 25 % mindre sjanse for å bli innkalt til jobbintervju hvis en har et utenlandsk navn. I tilegg er mange muslimske kvinner som bruker hijab ekskludert fra arbeidsplasser som politiet og domstoler. 
En ekspert fra komiteen stilte direkte spørsmål til statsråd Lysbakken om ”er det noen lov som forbyr ansettelse av kvinner som bruker hijab i politiet og domstoler eller er det et spørsmål om diskriminering?” Statsråden brukte mye tid å svare på andre spørsmål og unnlot å svare på dette spørsmålet.
 CEDAW-komiteen stilte også spørsmål om minoritetskvinners adgang til topplederstillinger og ledende posisjoner i politikken. Norge svarte med at de har store utfordringer på dette punktet.

Regjeringens delegasjon nevnte flere ganger handlingsplanen for likestilling mellom kjønnene ”Likestilling 2014” som en tiltakspakke for å oppnå likestillingsmål i Norge. I handlingsplanen nevnes det at ”det er (...) noen særskilte utfordringer for personer med innvandrerbakgrunn. En kvinne med innvandrerbakgrunn kan oppleve dobbel diskriminering, hvor hun blir diskriminert både fordi hun er kvinne og fordi hun er innvandrer. Politikken må ta høyde for dette”. Dessverre går ikke handlingsplanen videre til flere konkrete handlingsforslag for å møte disse utfordringene. Blant 86 tiltak finner vi bare noen få som går på å forbedre likestillingskår for kvinner med minoritetsbakgrunn. 

Minoritetskvinner og arbeidsliv
Ikke som reserve men regulær arbeidskraft
MiRA-Senteret har gjennom mange års arbeid erfart at minoritetskvinner ofte blir brukt som reservearbeidskraft. Vi etterlyser statistikken om hvor mange kvinner med minoritetsbakgrunn det er som jobber ufrivillig på deltid og er midlertidig ansatte. Vi ser også kritisk på bruken av minoritetskvinner på praksisplasser som arbeidstiltak. Mange kvinner forteller at de får praksisplass i tre til seks måneder for jobbtrening, hvor de avslutningsvis skal komme i en fast stilling. Statistikken viser der i mot at kvinnene ikke får fast jobb etter endt praksis, men i stedet blir plassert i ny praksisplass. Dette kan gjenta seg over en periode på flere år. MiRA-Senteret mener derfor at minoritetskvinnene blir brukt som billig arbeidskraft av bedrifter som ikke har noen intensjoner om å ansette dem fast, og ikke ønsker å betale dem en verdig lønn for arbeidet. Mens kvinnene er i praksis kommer de ikke med i arbeidsledighetsstatistikken.

På bakgrunn av dette anbefalte MiRA-Senteret til CEDAW-komiteen at Norge må lage en konkret handlingsplan for å redusere arbeidsledighet, ufrivillig deltid og bruk av praksisplass som billig arbeidskraft. Handlingsplanen må inneholde konkrete tiltak for å øke sysselsettingen for minoritetskvinner.
CEDAW komiteen var også opptatt av at Norge må bygge opp kompetansenivået hos kvinner med minoritetsbakgrunn. MiRA-Senteret er en kompetanse og ressurssenter og har jobbet over flere år med rettighetsinformasjon til minoritetskvinner og ungejenter. Senteret har også bygget tillitt og har adgang til store deler av minoritetsbefolkning. Vi mener derfor at senteret må tildeles økonomiske ressurser for å bygge kompetanse til minoritetskvinner gjennom kunnskap og rettighetsinformasjon samt empowerment gjennom selvorganisering i egne organisasjoner.